Efeserbrevet en kort innledning

Av alle brevene Paulus skrev er Efeserbrevet av mange betraktet som det minst ”paulinske”. Blant annet er det ca 70 ord som ikke finnes i noen av de andre brevene hans. Det gjør at det er noe som stiller spørsmål ved om det er han som er forfatteren, men det hersker likevel en relativt stor konsensus om at Paulus er opphavsmannen. Det er derimot mange som betviler at menigheten i Efesos er de egentlige mottakerne av brevet. I de viktigste tidlige håndskriftene er det ikke nevnt spesifikke mottakere – der lyder innledningen: ”Paulus … til de hellige som tror på Kristus Jesus”.

For veldig mange er dette brevet en av de viktigste bøkene i Bibelen fordi de her ser evangeliets grunntanker utlagt i hele sin bredde. Om jeg personlig måtte gjøre et valg blant de paulinske skriftene ville det bli et vanskelig valg mellom dette brevet og Romerbrevet.

BREVETS FOKUS:

”I Kristus”

I dette brevet videreutvikler Paulus tankene fra Kolosserbrevet (jfr. Kol. 2:3, 1:19, 2:9 og 1:14) om vi har alt det vi trenger i Jesus Kristus. Han sier at Gud har latt all visdom og forstand ”da han kunngjorde for oss sin viljes mysterium, det han gjerne ville gjøre i ham. Han ville fullføre sin frelsesplan i tidens fylde: å sammenfatte alt i Kristus, alt i himmel og på jord i ham.” (Ef 1:9-10). ”Å sammenfatte alt i Kristus” er en av nøkkeltankene.

Bønner

Derfor bøyer jeg mine knær
Brevet gjengir flere bønner (bl.a. Ef. 1:15-23, 3:14–21). Paulus ber om det som han mener er viktig for de troende. De er små resymeer av brevets fokus og fungerer som en bevisstgjøring om hva som er evangeliets kjerne.

”Sitte, vandre, stå”

Watchman Nee har skrevet en bok over Efeserbrevet med denne tittelen. Han ser progresjonen i brevet som modningen i vårt fysiske liv. Når vi fødes til liv (gjort levende kap. 2) er den første åndelige utviklingen at vi lærer å sitte. Det vi si få åpenbart hva vi er og hvor vi hører til: ”I Kristus Jesus har han (Gud) reist oss opp fra døden sammen med ham og satt oss i himmelen med ham.” (2:6). I den åndelige virkelig har dette allerede funnet sted. Når vi har fått dette åpenbart har vi lært å sitte.

Det neste steget er å lære å gå. Her bruker Nee verset som i 2005 oversettes: ”Så formaner jeg dere, jeg som er fange for Herrens skyld, at dere lever et liv som er verdig det kall dere har fått”. I 1930 oversettelse ble ”lever et liv som er verdig” oversatt mer direkte fra grunnteksten med ”vandrer så som verdig er”. I prinsippet er det ingen forskjell på meningen. Poenget er at når vi ser hva vi er i Kristus og at vi allerede er satt med ham i himmelen, så skal det få praktiske konsekvenser i hvordan vi lever våre liv.

Det siste stadiet er å gå inn i åndskampen: ”Ta på Guds fulle rustning, så dere kan stå dere mot djevelens listige knep.” (6:11). Fra barnet som lærer å sitte til mannen som står imot i kamp har det vært en veldig utvikling og vekst i modenhet og styrke. Det er uttenkelig at ”barnet” kan bære en rustning.

Åndskampen

Som nevnt over er åndskampen et viktig fokus i brevet. Paulus gir oss et bilde av sin forståelse av himmelen. Det er mye som tyder på at han har en tredelt forståelse av himmelen, hvor den første himmel utgjør firmamentet. Selve himmelen omtaler Paulus som den tredje himmel (2 Kor 12:2), mens han i Efeserbrevet har et sterkt fokus på ”himmelrommet” som vi da kan tenke oss som den 2. himmel. På gresk brukes han en flertallsform (εν τοις επουρανιοις) som på engelsk oversettes ”heavenly realms” (de himmelske rikene). I følge 1:3 er det der Gud har velsignet oss med all Åndens velsignelse i Kristus (her oversettes det bare med himmelen). Himmelrommet brukes derimot i 3:10 og 6:12. Kanskje det oversettes forskjellig fordi oversetterne ikke forstår at det kan være gjemt åndelig velsignelse der hvor åndskampen finner sted? … og kanskje vi dermed mister en nøkkel?

Det vil bli belyst nærmere under detaljeksegesen.

For en innføring i hovedtanker hos Paulus - se "Paulinsk teologi"